Letra de 'Arne' de Postgirobygget

Her er min by og mitt sted og min hage,
Jeg er 35, det er jeg som er Arne.
Og nå skal jeg dø om en time,
Jeg bare vet det ikke ennå.
Her er mitt hus og min nydelige kone,
Vi møttes tidlig, og jeg lovte henne livet.
Men ti år det er vist alt hun skal få,
Hun bare vet det ikke ennå.

Refreng

For hva det er verdt,
Jeg tror fremdeles jeg er heldig.
Og det som værre er,
Jeg har aldri, aldri vært så lykkelig.
Så lykkelig som nå.

Her er barna mine og deres venner,
De vet som oss, ikke helt hvordan det ender.
Om under en time vil de knapt forstå,
De bare vet det ikke ennå.
Der ser du meg ligge I stolen med et stort smil,
Jeg elsker utsikten her fra terrassen min.
Og snart er det for sent og si det jeg tenker på,
Jeg bare vet det ikke ennå.

Refreng

For hva det er verdt,
Jeg tror fremdeles jeg er heldig.
Og det som værre er,
Jeg har aldri, aldri vært så lykkelig.
Så lykkelig som nå.

Ikke langt ifra vil noen sprenge plass til huset sitt,
Og de kommer til å bruke mye dynamitt.
Og en stein vil slippe unna deres sikkerhetsnett,
De bare vet det ikke ennå.
Og den steinen, den vil fly gjennom lufta, som et prosjektil
Mot stolen min og hodeputa.
Og mine øyne vil være lukket når jeg mister hodet.
Men selvfølgelig,
Jeg vet det ikke ennå.

Refreng

For hva det er verdt,
Jeg tror fremdeles jeg er heldig.
Og det som værre er,
Jeg har aldri, aldri vært så lykkelig.
Så lykkelig som nå.
Så lykkelig, så lykkelig som nå.
Jeg bare vet det ikke ennå.